Etter å ha lest boken til Bjørn Olav Jahr, "To historier, en sannhet" om Baneheiasaken, tenker jeg at hva pårørende og andre kristiansandere trenger, er mer og riktig informasjon, ikke enda mer demonisering og fryk for en person som det kan se ut som har blitt utsatt for en av norgeshistoriens verste justismord?
Medlemmar i kyrkjelyden frykta at soknepresten skulle bli fjerna etter ein konflikt på arbeidsplassen, og kravde uavhengig hjelp. Verken fellesrådet eller Stavanger-biskopen vil kommentere detaljane i den nye rapporten.
Hvis musikk er et termometer på følelser, hvor stil og uttrykk handler om påkobling, så må vi også tørre å spørre oss om hvordan vi som kirke tilpasser oss det samfunnet vi er en del av. Er vi på bølgelengde med samtiden? Når passer det med tradisjon og høytid, og når burde vi heller ha fest og glede og rytmer man får lyst til å danse til?
